kreditt: Jen B. PetersOm noen uker våkner vår to år gamle sønn på det fjerde soverommet.
Det tok ett hus, to leiligheter, tre lagringsenheter og 18 måneder for å få ham inn i dette rommet, som tidligere var et kjøkken, i tredje etasje i en renovert brunstein i Crown Heights, Brooklyn.
Da mannen min og jeg for første gang så huset, i juni 2015, ble malingen skrellet fra fasaden og kjøkkenet i 3. etasje var dekket av linoleum. Men da jeg vandret eneboligen med en viltvoksende (etter New York City-standarder) bakgård, så alt ut til å gli bort. Det eneste jeg kunne se var en lovende fremtid. Jeg så for meg å lage mat på et kjøkken på salong og spise middag på verandaen, mens sønnen vår løp gjennom hallene. Selv så jeg for meg et mulig fremtidig søsken som skulle leke og løpe med ham.
På det tidspunktet var vi nye foreldre og familien vokste raskt ut en co-op med to soverom i Fort Greene. Da jeg kom over dette huset, så jeg en viss "skjebne" i måten alle nye par drømmer om deres liv sammen. Dette huset, tenkte jeg, var mer enn bare et sted å bo. Det var et hjem.
Jeg må innrømme at det ikke var første gang jeg trodde at en adresse skulle oppfylle en drøm. Hjemmet jeg bodde i den gang, en 1000 kvadratmeter stor leilighet rett overfor Fort Greene Park, skulle være stedet der jeg oppdro en familie. Vi kjøpte den i 2012, og to år senere malte vi det ekstra soverommet gult og fikk jobbe på en barnehage.
Imidlertid følte vi raskt klemmen etter at babyen vår ble født i januar 2015. Og for å gjøre vondt verre, skjedde det en rekke hendelser i rask rekkefølge som gjorde det enda vanskeligere å holde seg. Først brøt tørketrommelen i bygningen og forble ufiksert. Så begynte byggingen ovenpå, noe som utslettet muligheten for å "sove når babyen sover." Da den samme nabo ovenpå samlet en tredje hund, var det på tide å gå.
Så vi flyttet inn i det semi-levelige huset som vinket oss hjem med en ni måneder gammel og en trygg plan. Vi skulle renovere kjelleren først, flytte nede og deretter fullføre de to øverste etasjene. Arkitekten forsikret oss om at prosjektet ville bli gjort innen juni. Vi trodde vi ikke kunne håndtere noen oppvaskmaskin, et kjøkken i tredje etasje og en bakdør som hang på et hengsel i mindre enn et år. Vi trodde drømmen vår var rett rundt hjørnet.
Min mann og jeg jobbet med planer, så på materialer og ventet på at tillatelsene ble innlevert. Og vi ventet. Og ventet.
Juni kom og gikk uten endringer. Matlaging var uaktuelt på det knapt funksjonelle kjøkkenet. Første gang sønnen vår prøvde å løpe, skled han og kuttet kinnet på en baseboard som stakk ut fra et hjørne.
Det var absolutt ikke hvordan jeg avbildet mine første år av morsrollen. Likevel gjorde vi vårt beste. Vi gjorde om stuen vår til et lekerom som var mer eller mindre babysikkert. Noen ganger spiste sønnen min og jeg på det skrellende kjøkkengulvet og lot som det var en piknik. Vi kom ut av huset nesten hver dag, selv når det var iskaldt ute. Min mann og jeg var utslitte, frustrerte og til tider håpløse. Noen ganger lurte vi på om drømmen vår om å lage et stort måltid sammen eller å ha plass til vår sønn til å leke noensinne ville skje.
Så, i fjor høst, leide vi inn nye arkitekter som lovet å gjøre huset ferdig før våren. Vi flyttet igjen, nesten uten anstrengelse gitt praksis, til en annen Brooklyn-leilighet med to soverom for å komme ut av veien. Vi venter enda en gang - men denne gangen ser vi fremgang.
Nå er babyen vår en småbarnsmor som løper de seks fotene frem og tilbake fra soverommet sitt og roper: "Jeg løper!" Vi ser ham spille i en provisorisk barnehage der dørene ikke lukkes helt, og vi lager måltider sammen stille i mørket, for ikke å vekke ham etter at han sovnet.
Når vi endelig flytter inn i huset som vil føles som vårt hjem, lager vi et måltid på kjøkkenet mens sønnen vår løper gjennom hallene. Det er det lille ønske som har holdt oss gående mens vi flyttet, og ventet og spiste takeaway. Det er fremtiden vi alltid kunne se, men aldri holde, og det er bare litt lengre tid før vi endelig, utrolig nok, kan si at vi er hjemme.
Corynne Cirilli er skribent, reporter og mediekonsulent bosatt i Brooklyn.
